Når livet blir snudd opp ned....

Det var slutten av april at du fortalte meg at dere skulle på tur, du og gutta. Du hadde ikke fått muligheten til å dra på tur i fjor, så du gledet deg sånn. Jeg gledet meg med deg, så på smilet ditt at det var så viktig…

Samme kveld tok du frem blokk og penn, begynte å skrive pakkeliste. Jeg husker jeg lo av deg "du vet jo hva du skal pakke med deg" sa jeg, du smilte tilbake til meg og sa "men jeg gleder meg sånn, vis jeg skriver denne nå så er jeg liksom i gang". De neste dagene tok du frem alt du skulle ha med, luftet telt og sovepose, handlet litt nytt til fiskebaggen, snakket om turen nesten konstant. Du viste meg også på et kart hvor dere skulle, jeg latet som om jeg var interessert, nikket og smilte. Onsdag før dere skulle dra var du på fotball trening, du kom hjem haltende. "Har du skadet deg igjen nå?" spurte jeg, "ja, et lite overtråkk, Men det går bra med litt is. Jeg får bare bite tennene sammen på tur" du lo litt når du sa det, tok et bilde og sendte til gutta. Dagen etter ble jeg syk, forkjølet og feber. Jeg husker du nesten ikke ville sove sammen med meg, du var redd for å bli syk så du ikke kunne dra. Du spurte meg til og med dagen før du dro om du skulle bli hjemme, siden jeg var så dårlig. Jeg lo litt av den bekymrede minen din "det går bra, jeg skal jo ha venninnekveld på lørdag så jeg må jo bare bli frisk".

 

Neste morgen sto du opp før meg, strøk meg på armen og sa "jeg gir deg ikke noe kyss før jeg drar, vil ikke bli smittet" jeg smilte tilbake til deg og ønsket deg god tur, sa det samme som jeg alltid sa når du dro på de villmarksturene "vær forsiktig, ikke gjør noe farlig" svaret var som alltid "det går jo bra…"

 

Helgen gikk og jeg ble bedre, jeg fikk noen snapper av deg. Jeg så du koset deg med det du elsket så mye fisking og friluftsliv. På lørdag hadde jeg venninnekvelden, vi koset oss med mat og vin dro en tur ut på kvelden. Det ble en sen frokost på søndag, tre av mine venninner hadde sovet over så vi lo og spiste i lange tider. Jeg fortalte dem til og med at dem ikke kunne dra før du hadde kommet hjem, siden jeg alltid syntes du ser så morsom ut når du kommer hjem fra tur, med bål sot i ansiktet og manko på søvn så så du ut som Lars Monsen selv. Jeg lo høyt når jeg sa det. Gledet meg til å se deg igjen.

 

 Men timene gikk og dere dukket ikke opp, dere pleide som regel å være hjemme til klokken 15.00 på søndag. Så da klokken ble 15.00 så prøvde jeg å ringe deg, jeg kom rett på svareren din. Du har nok gått tom for strøm tenkte jeg…

 

Rett før halv fire ringte telefonen min, det var et ukjent nummer. Kjente jeg ble irritert over at telefonselgere har begynt å ringe på søndager også. Så jeg vurderte å ikke ta den, men jeg gjorde det allikevel. Det var en mann som ringte, han presenterte seg men jeg husker ikke hva han sa. Hørte han sa han ringte fra Notodden Politi, jeg rakk å tenke at de sikkert hadde blitt stoppet i kontroll og at noe var galt, at jeg måtte hente dere. Kjente jeg ble litt irritert. Men så sa han det som jeg aldri kommer til å glemme, det som gjør meg syk langt inn i sjelen "mannen din er savnet". Han fortsatte å prate men jeg vet ikke hva han sa, jeg husker hånden min skalv så mye at jeg slo meg selv med telefonen mens jeg prøvde å holde den til øra. Når jeg til slutt klarte å si noe sa jeg "jeg kan ikke snakke med deg! Men jeg kommer opp nå!". Jeg prøvde febrilsk å få tak i min svigerinne og svigerfar, når jeg til slutt fikk tak i svigerinnen min og sagt hva politimannen hadde sagt brast alt. Alle følelser og alt i hele kroppen gjorde vondt. Jeg skjønte det da… Denne gangen hadde det ikke gått bra…

 

Turen opp til Notodden gikk fort, vi kjørte forbi flere vann på veien, Kjente det gikk kaldt nedover ryggen når jeg så på dem. Jeg sa til svigerinnen min "bare han ikke ligger i vannet… alt annet kan han overleve  bare han ikke ligger i vannet". Når vi endelig kom frem så ble vi møtt av politiet og røde kors, jeg prøvde å ikke få panikk, men bena sviktet under meg.

 

 Etter en stund kom det flere til for å hjelpe, brannvesen, norsk folkehjelp, sivilforsvaret og hundepatruljen. Nå kom de til å finne deg! Vi fablet om hva som hadde skjedd, "han har brukket benet og ligger i en skrent" ja det var vi flere som var enige om, for det er jo det som må ha skjedd. Vi fikk beskjed av politiet at de kom til å kjøre søk også med helikopter, ett om dagen og ett om natten. Håpet var blitt større, jeg bare ventet på at de skulle komme med deg til meg sånn at jeg kunne være sint på deg. Si at du aldri fikk dra på tur igjen.

 

 Men dem kom ikke med deg…

 

Etter timer i skogen ble vi flyttet til røde kors huset på Notodden. Her satt vi på vent i noe jeg trodde var 3 døgn, men som senere viste seg å kun være ett. Familie og venner kom opp for å være til støtte og hjelp. Vi ble delt i to, mamma, svigerfar og jeg ble igjen i røde kors huset, resten ble med for å lete. Turkameratene hadde blitt med politiet for å avgi en forklaring på hva som hadde skjedd før du forsvant. Etter en stund måtte også jeg gi en forklaring, på slutten av forklaringen smilte jeg til politimannen og sa "dere finner han snart, bare vent å se".

 

5 minutter senere ble vi kalt inn på et rom, jeg så meg rundt, mamma, svigerfar og kammeratene dine satt der. Jeg satte meg ned… det var to politibetjenter som satt på noen stoler. Så kom beskjeden

 

 "Det er gjort et funn, i vannet…"

 

Jeg hørte hulk og sukking rundt meg. Men ikke en tåre kom, jeg kikket på betjenten og spurte "er det noen andre savnet i dette området?" svaret kom fort og nølende "…nei".

Da kom den brennende følelsen, den som sikkert aldri kommer til å forsvinne, bildene av hvordan du lå på bunnen av vannet når du ble funnet, panikken… Mitt største mareritt hadde akkurat blitt bekreftet.

 

Timene etter er vanskelige å huske. Men en ting er sikkert livet mitt blir aldri det samme igjen.

 

Jeg har tenkt lenge på å skrive dette, fordi det er så mange som jeg ikke har fått snakket med som sikkert lurer på hva som skjedde. Fordi jeg ikke vil at noen andre skal oppleve det jeg har opplevd. Vær forsiktige, naturen er vill og vakker, men også farlig. Elsk hverandre som om det ikke var noen morgendag og unn hverandre det beste. Jeg er så glad for at jeg har fått oppleve en slik kjærlighet til et annet menneske og det beste av alt er når det er gjensidig. Tusen takk til alle dere som har stilt opp for meg, dere vet hvem dere er. Uten dere hadde ikke jeg vært her i dag. Selv om dagene er tøffe så går livet frem over, jeg har masse og glede meg til, men også mange utfordringer. Jeg vet at jeg kommer meg gjennom dette.

 

 Helt til slutt vil jeg takke deg Andreas for at du har vært den du har vært for meg. Min beste venn, støttespiller, kjæreste og mann. Jeg manglet ingen ting med deg. Jeg skal alltid ta vare på deg i hjertet mitt, for her inne er du fortsatt levende. Det vakreste menneske jeg har møtt <3